-Jeg må ha sjøen, om så bare en fjord
Mosseforfatter Jonny Halberg er aktuell med ny roman hvor handlingen er lagt til kysten og en fiktiv øy på Vestlandet. Boka starter med en ferjetur og en mann på en sykkel – ikke helt ulik forfatteren selv.
Mosseforfatter Jonny Halberg er aktuell med ny roman hvor handlingen er lagt til kysten og en fiktiv øy på Vestlandet. Boka starter med en ferjetur og en mann på en sykkel – ikke helt ulik forfatteren selv.
Halberg sitter nydusjet og ferdig trent på Café Riis i Møllebyen i Moss. Han er akkurat gjennom dagens økt på treningssenteret et lite steinkast unna. Der har han svettet mens han gjorde det han liker best av alt, nemlig å sykle. Helst sykler han ute på landeveien, men når sykkelen er til reparasjon, er spinningssykkelen en god erstatter.
– Sykling er liksom min greie. Da skjerper jeg konsentrasjonen og er klar for en ny dag. Det er noe med å presse seg selv både psykisk og fysisk, det har blitt stadig viktigere for meg, understreker han.
Det er kanskje derfor han har deltatt på Norges største sykkelritt, det 86 kilometer lange Birkebeinerrittet de to siste årene. Men det er ikke bare ritt som gjelder. Halberg har også utforsket deler av Øst-Europa, og mange kriker og kroker i Østfold fra sykkelsetet. Kystområdet i Moss kaller han et harmonisk og vakkert kulturlandskap som roer sjelen.
En baklengs historie
Hovedpersonen i hans nyeste roman Johannes Åpenbaring sykler også. Her følger vi en voksen mann som vender hjem til øya han kom fra til sin fars begravelse. I løpet av denne tiden finner han ut flere ting han ikke visste om fortiden og sin egen far. Halberg forteller at det er flere karakterer og forhold i handlingen som er nærme virkeligheten, uten at han vil gå dypere innpå det.
– Det er en slags familiekrønike, fortalt baklengs. Gjennom sønnens behov for å finne ut hvem faren hans egentlig var, og oppførte seg som han gjorde, kommer flere ting frem i lyset.
Romanen har fått behørig omtale og gode anmeldelser i de ulike mediene, noe som ikke er selvsagt i en tid hvor medienes oppmerksomhet rettes mot de få. Både Dagsavisen, Dagbladet og P2 har kommet med lovord om boka til Halberg.
– Å få såpass gode tilbakemeldinger på en bok jeg har brukt veldig lang tid på føles ekstra godt. Å bli regna med er flott. Da er det noe som letter.
En nyttig omvei
Det er 8 år siden Halberg sist ga ut en roman. Han kaller Johannes Åpenbaring et resultat av en utmattende kamp.
– Jeg har jobbet i et sett med denne romanen. Først hadde jeg tenkt å utforske et mer essayistisk, høytenkende språk. Det tok meg fire år før jeg innså at det ikke gikk. Derfor bestemte jeg meg for at fortellingen skulle være nærmere meg selv. Jeg la om språket til kortere setninger og en mer realistisk og visuell stil.
Denne tiden omtaler han som en lang prosess, som også ga han en nyttig lærepenge.
– Kanskje jeg har prøvd alt for mye å være flink forfatter? Jeg fant i alle fall ut at det ligger en begrensning i meg som det ikke er så viktig å kjempe mot.
Omflakkende skrivestue
Å være forfatter er et ensomt yrke. Halberg har sine rutiner. Han har etter hvert blitt en kjent skikkelse i bybildet i Moss. For i løpet av sine tjue år i Moss har han ikke ønsket å ha et fast kontor å gå til. Det er nemlig ikke hans greie. Men rutiner derimot, er desto viktigere for ham.
– Morgenen er hellig for meg. Jeg starter å skrive klokka sju hver dag. Men jeg trenger også bevegelse for å få sving på tankene. Derfor flakker jeg rundt.
Med bærbar laptop setter han seg ned og skriver hvor det passer best. Han sitter gjerne på Alby kafe eller på Røed Gård, på Mors ved kanalen eller på en av de mange kafeene i Møllebyen. HOF og Biblioteket bruker han aller hyppigst. Men akkurat nå har han funnet seg vel til rette på Café Riis ved Mossefossen. Her har han ofte et helt rom for seg selv når det er som stillest. Og det er her han sitter i dag, med en termos som har fått påfyll av kaffe latte fra baristaen. >>
– Å skrive kan fort bli ensomt. Derfor er det godt å sitte ute blant folk. Blir det for bråkete kjører jeg dobbelt mur, altså først ørepropper og øreklokker utpå der igjen, forklarer han med glimt i øyet.
Innflytter til fjorden
Halberg er oppvokst på Jørstadmoen ved Lillehammer og er kanskje født med ski på beina. Han er iallfall rask med å bytte ut sykkel med ski de få gangene det faktisk er skiføre på Jeløya, hvor han har bodd de siste tjue åra.
Det var jobben til kona som brakte den lille familien fra Oslo til Moss i utgangspunktet.
– Da jeg først flyttet hit opplevde jeg Mossinger som mer åpne og snakkesalige enn hva jeg er vant til fra innlandet. I Moss sier man det går seg til. Det liker jeg. Slike faste sayings forteller mer om et sted enn man skulle tro.
I skrivemodus på Café Riis
Han mener at Moss har en sterk fellesskapsidentitet fra tiden som industriby og som fortsatt er tydelig til stede. I løpet av de årene han har bodd i byen, har han både blitt kjent med en fin blanding av innflyttere og de som har lange røtter i byen. Fra å være en liten småby har Moss blitt et sted hvor ting skjer.
– Jeg føler vel at jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg på hvor jeg egentlig kommer fra. Jeg er en lillehamring innerst inne og kan ikke kalle meg helt mossing, selv om jeg har bodd her i mange år. Men å flytte tilbake er ikke aktuelt. Jeg må ha sjøen, om så bare en fjord.
En av Halberg sine planer denne våren er å ta med seg sykkelen på ferja til Horten og bli bedre kjent med kyststiene på Vestfoldsiden. Og kanskje finne seg en fin plass å skrive. Han vet om flere kunstnere som aktivt bruker ferja som skrivestue. Selv skriver han både på tog og ferjer, bare ikke bølgene blir for høye.
– Jeg elsker sjøen, men blir kronisk sjøsjuk når bølgene kommer.
Han er allerede i gang med et nytt manus, noe han sier føles veldig godt. Han har også akkurat fått vite at Johannes Åpenbaring blir fokusbok for NORLA (Norsk Litteratur i Utlandet) denne våren, en anerkjennelse han er svært glad for å få.
– Jeg håper jo at romanen kan få et langt liv videre, avslutter han med et smil.
Jeg håper jo at romanen kan få et langt liv videre, avslutter han med et smil.
Tekst og foto: Ingeborg Øien Thorsland